[Vers 1]
Drømmer som aldri skal gå i oppfyllelse, naive håp,
Som en haug av slitne klær,
Kaster du bort.
Se, du har vokst opp, nå er det på tide å velge,
Hva blir din skjebne, hvem kan du bli?
Blant mange behagelige og rene veier,
De som løfter sikker suksess for alle,
Ser du ingenting for deg selv, dessverre,
Og du kan ikke snu og gå tilbake.
Til det gamle huset på sanden, der du lekte som barn
Mellom fjordene og de mørke, dystre fjellene,
Med en selvlaget båt i hånden,
Sendte du den ut over havet…
[Chorus]
Etterlatende bak deg en jord av sorg og harde prøvelser,
Din tid er kommet, og din gamle drakkar
Seiler ut på sitt siste tog!
Etterlatende bak deg en jord av sorg og harde prøvelser,
Din tid er kommet, og din gamle drakkar
Seiler ut på sitt siste tog!
[Vers 2]
Du var klar til alt for å bryte Gleipnir,
Fenrir ble din forevige forbilde fra barndommen av.
Ved en annens vilje ble han født som en fiende.
For asene ble han den svarte skjebnen, etter visene i de gamle sagaene.
Månen trollbøndte med ulvesol i øynene dine,
Speilet som tvillingsmåner.
Du løste for deg selv det viktigste spørsmålet
I de gamle kunnskapene om hedenske runer.
Og det virket noen ganger at svaret var funnet,
At lenkene ville smuldre til støv,
Men du tok feil igjen, tårer strømmet fra øynene,
Såre salt på de barnslige øynene.
[Chorus]
I drømmene dine sank du ned til Hel, Jotunheim og den nederste verden,
Som en svart ridder slyntet du over de fryktelige slagmarkene
Kalt Nidavellir.
I drømmene dine sank du ned til Hel, Jotunheim og den nederste verden,
Som en svart ridder slyntet du over de fryktelige slagmarkene
Kalt Nidavellir.
[Vers 3]
Yule glimtret i lys, men i et enkelt øyeblikk
Ble himmelen mørk, og en gråhåret gammel mann gikk inn i huset ditt,
Med et øye som brant i flammer, gjennomboret han deg helt igjennom.
Du forstod med en gang: din ildsted var besøkt av Odin selv.
Men som en ærlig vertsmann ga du ham tak,
Og dekket bordet med alt du hadde.
Den natta skulle ikke sviktfullt blod renne,
Og du snakket modig med ham.
I dine vrede ord var det en hard anklage,
Og et ulvebitt krøkket ansiktet:
«Kun på grunn av deg vil Ragnarok komme til verden!» –
Du ropte til guden i sinne.
[Chorus]
Først om morgenen visste du ikke om det var virkelighet eller drøm,
Men på venstre underarm, i et mønster av runer,
Var Fenrirs ansikt brennet inn av guden.
Først om morgenen visste du ikke om det var virkelighet eller drøm,
Men på venstre underarm, i et mønster av runer,
Var Fenrirs ansikt brennet inn av guden.
[Vers 4]
Nå lever du bare under tomhetens makt,
For livet til Fenrir er sinn og smerte, og det forstod du.
Gudenes lov er streng, deres forbannelser er som et knivblad.
Fenrirs barn er dømt til undergang, ulykke og løgn.
Men i motgangen og ulykkene, i skjebnens onde spill,
Så Odin ikke tårene dine.
Og du ventet bare på lyden av Heimdals trompet,
Jeg sverger ved vølven: du ventet på den!
Du lo av fattigdom og tomhet,
Det var ondskap for vanlige mennesker.
Tiden fløt forbi som en rask elv,
Og din vrede ble stadig sterkere!
[Chorus]
Og sjelen, svartere enn mørke, regnet alt opp mot asene,
Og i øynene brøt det løs et ildstorm sterkere enn Surts flammer.
Dagen for avgjørelse kommer definitivt!
Og sjelen, svartere enn mørke, regnet alt opp mot asene,
Og i øynene brøt det løs et ildstorm sterkere enn Surts flammer.
Dagen for avgjørelse kommer definitivt!
[Bridge]
Igjen er det Yule-fest, men ølen er allerede bitter.
En helt på en hvit hest banker på døren din.
Løpet er over, kretsen er lukket.
Livets ark er skrevet ut, og døden setter underskrift.
Men budbringeren til asene på den hvite hesten
Skynder seg ikke å ta veien til Niflhel:
«Du er en verdig motstander, ikke en løgner og træl,
Og en modig mann skal ikke tilfalle Hel.»
«Odin trodde på deg», sa denne guden,
«Du vil aldri snu av veien,
Og Valhalles sal venter på deg.
Kom, venn, vi må gå.»
[Outro]
Igjen er det Yule-fest, men ølen er allerede bitter.
En helt på en hvit hest banker på døren din.
Løpet er over, kretsen er lukket.
Livets ark er skrevet ut, og døden setter underskrift.
